The Asulkan Hut

This blog entry will be in both english and norwegian, so that the wonderful people we met at the hut can understand what we write.

 

Allerede i oktober bestemte vi oss for å booke Asulkan Hut som ligg i Rogers Pass, Glacier National Park. Etter ca 3 måneder i Canada var det endelig vår tur til å være flue på fjellheimsveggen i RP.

Etter en fantastisk fin periode i Golden/Kicking Horse, dro vi som nevnt i tidligere blogginnlegg, nok en gang tilbake til Revelstoke. Mat, solkrem og øl ble kjøpt inn til den 5 dager lange hytteturen. Vi hadde selvfølgelig håpet på bra vær under turen vår og jaggu fikk vi ikke værgudene på vår side! (sett bort i fra siste dagen). Vi var i ekstase da vi kjørte inn på parkeringen ved motorveien hvor vi klargjorde oss for marsjen inn til hytta. Etter ca 4 timer kom vi fram. Turen til hytta går gjennom en dal med et enormt varierende terreng. Alt fra spisse topper på østsiden av dalen, til storslåtte isbreer og putefelt til vest, sørvest bidrar til at man mister pusten allerede før man er kommet fram til den siste stigningen ved ''the Tree Triangle''. En skogkledt åskam som strekker seg som en pil opp mot målet vårt for dagen: The Asulkan hut. 

Vel framme møtte vi 4 hyggelige dansker fra København som hadde to av tre netter igjen på hytta. Senere kom også et par fra Vancouver, samt to drevne fjellmenn fra Mammoth, California, USA. 
Etter en nydelig middag, litt øl og kortspill, krøp vi til sengs.

Dagen derpå startet like fint som den forrige. Så og si skyfri himmel og koselig temperatur. Vi klistret feller på skiene og bestemte oss fort for at vi skulle på toppen av Youngs peak (2815moh). Dersom man traverserer litt fra toppen kommer man fram til en renne som heter ''Forever young". Fantastisk runde som tok oss i underkant av 4 timer. Da vi hadde kjørt ferdig linjen var det bare å feste fellene under skiene, gå opp til hytten for å lunsje, for deretter å gli sidelengs inn i et run som kalles Pterodactyl. Bra dag. 

De to siste dagan tilbrakte vi i selskap med seks flotte amerikanera og en canadier. Yogesh, Scott, Brian, Kaeli, Dani, Vicky og Josh bidro sterkt til å gjøre oppholdet uforglemmelig. Kan gå inn i detalj på hver eneste dag, men vil heller la bildene tale.
Finn fram kaffen og nyt folkens. Det gjorde i alle fall vi.

 

As early as in October, we decided to book the Asulkan hut situated in Rogers Pass, Glacier National Park. After staying in Canada for around three months, the date of the backcountry- skitour finally arrived. 

We experienced some great times in Golden/Kicking Horse before we, as mentioned in an earlier entry, ventured back to Revelstoke. Food, sunscreen and beer was purchased ahead of the 5-day long skitouring adventure. Of course we had hopes of good weather, and the gods certainly favoured us (maybe with the last day being an exception). We were superstoked when we arrived at the parking lot, ready to start skinning up the valley. It took us around 4 hours to get up there. The tour takes you through a valley with a great variation of terrain. Everything in between sharp peaks at the eastside, to spectacular glaciers and pillow-lines in the west, south-west. It is a truly breathtaking scenery. The Tree Triangle, a ridge stuffed with trees, lay stretched as an arrow towards our goal for the day: The Asulkan hut.

We met four happy danish men from Copenhagen. They would spend the next two days at the hut. Later that day, a couple from Vancouver, in addition to two mountaineers from Mammoth, California, USA, arrived. Having eaten a great dinner, accompanied by a beer and some card games, we went to bed.

The next day started as good as the previous. Bluebird and fine spring temperature. We attached our skins and decided to head for Youngs Peak (2815moh). It is possible to reach the entrance of the couloir named "Forever young", if you traverse a bit along the ridge from the top. Unbelieveable line! At the end of the run, we just went back up to the hut and enjoyed our lunch. We rounded up the skiing for that day by doing the Pterodactyl. Succesfull day. 

The two last days of our stay, we spent with six great americans and one awesome canadian woman. Yogesh, Scott, Brian, Kaeli, Dani, Vicky and Josh played a huge part in making this trip unforgettable. We have the chance to go into detail about each and every day, but we feel like letting the pictures speak for themselves. Take a cup of coffee and enjoy. That was what we did!

 


- Petter og Bendik

 

 Asulkan?



Pakking



Asulkan hut

 


Vel fremme

 


 



Kortspill med de danske fjellaber

 



Illecillewaet Glacier

 


 



Toppen av Youngs Peak (2815moh)



Bendik i "Forever young"

 


Petter i inngangen til samme renne

 



 

 

Vel gjennom

 


Youngs Peak

 


Væskepåfyll

 

 

Morgenstund med morgenlys

 

 

Døpt Asulkangeita

 


 

 

Det brettes svinga

 

 

Påskehilsen!

 Hei igjen, kjente og kjære. Det vil være for dumt å ikke sende en liten påskehilsen fra et Revelstoke prega av vårstemning.

De siste to uken har ganske enkelt vært fantastisk. Selvfølgelig med enkelte unntak, Ole forlot oss ei knapp uke etter Stian. I retrospekt, så va det nok for det beste. Påske på Bjørnefjell lege de fleste sår. Æ og Petter har absolutt ikke møtt veggen av den grunn. Det tredje anlegget vi har besøkt på reisen, Kicking Horse, bidro med sitt for å skape glede. De siste 4-5 dagan ga oss skyfri himmel og 15-20 cm pudder. Når det kombineres med alpint terreng og forbausanes tynt oppmøte ved heisan, kan man slå fast at det e godt å være skikjører. Vi forlot skog, noe det e mye av i Canada, å bega oss ut på rennejakt i og rundt resorten. Da vi, etter siste skidag i KH, satt i hot-tuben på Rondo Motel med øl og gode venna, va det ikke uten store smil om munnen. Endelig litt skikkelig alpin skikjøring! Det va godt.

Vi e no i Revelstoke, tilbake der vi starta eventyret. Været fra Golden (Kicking Horse) ble med oss videre og har gitt oss noen skikkelige "sommerdaga". Nedsnødde bila og snøskutera e no erstatta med lettkledde locals på longboard, skateboard eller sykkel. Det beste e nesten at alle sesongera har dratt hjem og etterlatt oss med kremen av skandinava, samt avslappa og livsnytanes Canadiera. Vi har fått kjørt fine linje i anlegget, for så å avslutte dagen med en øl i solveggen på Rockford. "Springskiing" kalle dem det her. Vi har konkludert med at vi verdsett nettopp det, veldig høyt. Pudder e supert, men det e så absolutt godt å se sola og. Kjøre i heftige renne og fjellside, for så å traske rundt i shorts en time senere, e luksus. 

Det har også vært veldig hyggelig folk her siste uka. Nevne Caroline og Mari, som gjorde andre runde på Samesun hostel, artig. Det e viktig å treffe nye folk no som vi e to mann mindre. Vi har de siste tre nettern sovve på gulvet til et par artigkara fra Bergen. Christopher og Andreas. Fornøyelig. Siste innkjøp til neste tur e gjort. Imorgen bær det avgårde til velkjente Rogers Pass og Asulkan hut. Situert på Asulkan Glacier rundt 2000moh. Der skal vi tilbringe de 5 neste dagan, forhåpentligvis med det samme fine været. Det kan bli en veldig behagelig inngang til vår siste måned her. Vi får bare håpe at det ikke skjer noen ulykka sånn som forrige gang vi va på hyttetur En ting e sikkert: vi skal ikke bygge hopp. Vi glede oss til en reell fjelltur! 

Håpe alle har hatt ei flott påske! Det har vi. 

- Bendik

 

Teltdump

 


T1-ridgen, Kicking Horse

 


Kronprins Haakon Magnus i grønn bukse!

 


 

 

Toppen av Repeater


Småsleipt

 


Lunsjtid

 


"Bootpackrenna"

 


Det kjempes

 


Opp, opp.

 


Petter utnytte renna!

 

 

Bratt og sluff

 


Lykkelig som få.

 


 

 


Toppen av Mackenzie med flott gjeng.

 


Petter finsikte MacDaddyFace (årets freeride WT- face)

 


Nettopp denne..

 


Konsentrasjon

 


Ydmykhet

 


Artsy

 

Avskjed

De siste to ukene har vært svært innholdsrike. Etter publiseringa av den nokså dype puddersnutten fra Fernies skoger, forlot vi Raging Elk Hostel til fordel for teltlivets gleder. En dag ble til elleve. Telting i skogen ved parking lot #4 kan rekommenderes. Ski in- ski out hver dag uten å betale så mye som et øre. Det bør også nevnes at Fernie stille opp med egen parkinglot- shuttle (frakte dæ fra parkering til heis). Vi trivdes med stjerneklare netter og kvelda fylt med bål og varme. Når vi no og da følte at det ble litt kaldt rundt primusen, va det enkelt å spasere til Lizard Lodge for en pint Griz Pale Ale. Mer luksuriøst teltliv kan æ vanskelig forestille mæ.
Vel, fine daga med skikjøring fra telt fikk et avbrekk. Stian, Petter og æ valgte oss ut Thunder Meadows hut for rekreasjon i "the backcountry", mens Ole (fortsatt satt ut av skada kne) holdt stand ved teltan. En liten snartur opp Easy Street bakenfor anlegget og så e man der. Ei lita, totalt nedsnødd, "fangstmannshytte" (ikke akkurat turistforeningsstandard) omkransa av spredt skog og alpine fjell. Solid ovn for fyring med ved, propandrevet kjøkken, noen kalde øl og foamies. Sistnevnte betyr skummadrasser og va heller forjævlig å ligge på, men det får være.
Vi hadde et par aldeles nydelige daga, med rennekjøring i deilig snø og kvalitet på kveldstid, før torsdagen. Dagen for bygging av hopp/ øving med sender/mottaker pga dårlig vær og antatt høy skredfare. Målet va å ta ulike triks, noe to av oss så absolutt ikke beherske. Nevne ikke navn. Vi triksa det til før Stian va svært uheldig å landa på ryggen. Tima med bekymring og dramatikk fulgte. Etter et par-tre ibuprofen og oppvarma hytte, begynte humøret å stige betraktelig på tross av stor smerte. Neste dag letta tåka og det etterspurte helikopteret kom. Stian traska ut av hytta med smil om munnen og solbrilla, til stor overraskelse for redningmannskapet. "Where is the injured guy?? Is that the injured guy?" Skepsisen va ikke til å ta feil av. Æ og han Petter vinka farvel mens vi fikk se helikopteret lette så snøspruten stod. Han Stian hadde allerede satt sæ godt tilrette med headsettet ømfintlig plassert på hodet. Vi påstår hardnakka at vi kunne lese leppen hannes, "Ready to ride, guys!" Det e vel ikke en underdrivelse å si at vi trodde ryggen til han Stian kom til å leges fort.
Beskjeden kom knusende på mandag for ei uke sia. Tre brudd i en og samme ryggvirvel høyt oppe i ryggraden. I verste tilfelle 6 måna på sidelinja. En mildt sagt knusende beskjed å få. Selv ikke besøk over grensa til walmarten i Kalispell, Montana kan lindre noe sånt. Heller ikke gleden kompisan dine utstråle når dem nevne ulike linje som skal kjøres framover.
No ligg vi her ei uke etter. På et motel i Golden, BC. Petter, Ole og Bendik. Ingen Stian. Vi har måttet se en god venn avbryte turen ufrivillig. Vi har allerede han Ole ute på 8ende uka med kneskade. Det va ikke det scenarioet vi hadde sett for oss da vi landa i Canada for knapt tre måna siden. Dempet, e vel et adjektiv som enkelt setter ord på stemninga akkurat no. Det kom brått på. Det e likevel viktig at vi ikke svartmale. Det kunne gått verre. Vi har det fortsatt veldig bra, til tross for en del motgang. Vi e i British Columbia, Canada! No får vi bare inderlig håpe at han Ole kommer sæ på ski snarest. Det begynne å se lysere ut. Det e enda enorme mengda terreng som ligg der ute, med urørt, dyp snø. No får vi bare håpe Kicking Horse levere. Vi ser fram mot fortsettelsen. På gjensyn!

- Bendik

 

 

 

 

 

Roadtrip og full bil!




 

Camp Norwada. 

 




En vanlig dag i campen.


Bålkos. Petter tar en trall på munnspillet. Gutan trives.

 



Ole og Stian. Magen e full og mørket kan senke seg.

 




Vår fantastiske Jeep Grand Cherokee med pent tilbehør.

 



På kvelden ble parking lot #4 tom. Det utnytta vi til det fulle. Driftekonkurranse!!

 




Vi råne ikke, vi sladde bare.

 




Etter en fin travers ned fra Polar peak, befinner vi oss i Polaris Bowl. 

 




Undertegnede i fint driv.

 




Polaris bowl, Fernie. Easy street til høyre i bildet. 




Petter har valgt å kalle dette bildet, "the wall"

 




 Thunder Meadows Hut. Kan forøvrig nevne at denne kjekke unge mannen e singel. 

 




40 rolige cm over natten. Utgangen må måkes før man kan gå ut å sjekke forholdan.

 




Iløpet av hytteturen spilte vi kort og kjørte renne.....

 



 Night-skiing




Hei hopp

 




Petter lufte skian.

 




Stian krysse det til med en mute.

 







Foamies, øl og Stian. Ufattelig trist at du måtte hjem en måned for tidlig. Vi har hatt det helt konge sammen med dæ.
 

Fernie delivers!

Vår siste edit. Mye pow. Husk Snorkel. Nyt den. Nytt blogginnlegg kommer snart! Vi er på telttur i bushen. No interwebzzz der. Stay tuned!

Paaskiicanada #Bonus Fernie Deep from Petter Westgaard on Vimeo.

Downdays (2) #Ole #Bendik #Fernie #Keffi



Ka gjør vi når vi ikke står på ski? Muligens e det mange som fundere over nettopp det. Innlegget "Downdays med Bendik" ga et aldri så lite innblikk. Her kommer en fortsettelse, denne gang med Ole i hovedrollen og Bendik som småslapp aspirant.

Vi befinn oss i skrivende stund i byen Fernie, sørøst i British Columbia. Den ble oppretta i 1897-98 da jernbanen kom hit som ledd i gruvedrifta. Videre ble den ramma av to store bybranna i 1904 og 1908. Som resultat av det, e mesteparten av "historic downtown" brickhouses. En spasertur gjennom byens hovedgate e en av hovedattraksjonan. Nærmere følelsen av å befinne sæ i en cowboylandsby har vi vel neppe opplevd tidligere i våre usedvanlig innholdsrike liv. 

Ei uke ut i oppholdet står to ting klart for oss. Noen av oss har hatt det rått på ski, andre har luska rundt i byen på utkikk etter aktiviteta som evne å stilne lengselen etter nettopp det, stå på ski. Har vi lyktes med det? Definitivt ikke. Vi bedriv stortsett en aktivitet, bytrasking. Cafefascinasjonen som tidligere har kommet til uttrykk på bloggen, har no vokst ut av proporsjona. Sammen har Ole og Bendik pløyd over enhver Cafe i 2th avenue. Påkjenninga for de ansatte på duoens favorittcafe "Coffeehouse", va såpass solid, at den ble midlertidig stengt. Vi emmigrerte derfor til Mugshots. Der kan vi gjøre noe så sjeldent som å skype høylytt, samtidig som vi ligg henslengt på sofaen med en kopp cappuccino. De nokså hendelsesfattige dagan går faktisk overraskanes fort, noe vi har et ganske ambivalent forhold til. På den ene sida ser vi at vi snart er tilbake på ski. Samtidig ser vi dagan, uken og månedene fly avgårde, og konstatere at det ikke e så lenge til hjemreise. Misforstå oss rett, vi glede oss til å komme hjem til henholdsvis Narvik og Tromsø, men vi har fortsatt så mye ugjort her!

Ole og Bendik bruke dagan til å planlegge ka dem skal gjøre i framtida og ikke minst til neste år. Det e mange softe tanka som ser dagens lys, men i bakhodet ligg erkjennelsen av at vi ikke kan reise for alltid. Det skal vel bli nå av oss også? Det gir virkelig en god følelse når man kan drømme sæ litt bort. Den værste tida på dagen e ironisk nok da de andre guttan kommer hjem, ikke at vi har nå i mot dem. Dem e alle tiders. "Fyfaen, det va så mye snø i dag, helt urørt!" Spontane utbrudd av den typen gjør det tungt å være skada. Vi prøve så godt vi kan å glede oss på Stian og Petter sine vegne, det e dog ikke alltid så lett. Så ærlig må vi faktisk være. 

Neste innlegg vil naturligvis handle om skikjøring, meget bra sådan. Da vil dåkker uten tvil kunne lese om store mengda glede, perfekt skogskjøring og mye snø. Alle vi som kjenne Petter og Stian kan garantere at det vil bli et innlegg spekka med store ord, sammenligninge og ikke minst adjektiv. Kanskje en og anna metafor også? 

For øvrig vil vi gratulere vår gode venn Stian Bruvoll med dagen. Mannen med flest skidager så langt fylle intet mindre enn 21 år, hurra! 

- Ole og Bendik

 

 


























Ferie i Revelstoke!

Feriiii

 

Da var det endelig min tur til å skrive et innlegg på denne fantastiske bloggen. I det dette innlegget skrives har jeg (Wenseth) akkurat vært på besøk hos guttene i 2 uker i sagnomsuste Revelstoke. Jeg skulle egentlig vært trygt hjemme på sofaen i Trondheim nå men flyet mitt ble utsatt et døgn. Så nå sitter jeg i et alt for stort hotellrom, i enorme Calgary, helt alene. Dette har gitt meg god tid til å reflektere litt over hva jeg egentlig har vært med å oppleve de siste 2 ukene, så her kommer det, uten sensur!

Jeg gjorde mitt innrykk i Revelstoke sent fredag kveld den 1. februar etter godt over et døgn på reisefot. Takket være noen greie nordmenn som jeg traff på YYC (Calgary Airport) så slapp jeg unna den planlagte bussturen til Revvy, og fikk i stedet haike med de i deres innleide campingbil, noe som ga meg en tidligere ankomst enn ventet. En noe overrasket og glad Petter møtte meg utenfor Revelstoke Lodge og bringte meg så videre til mitt kommende hjem de neste to ukene, Sameson Backpacker Lodge. Her ble jeg offisielt introdusert for de øverste herrene på hostellet. Bendik, Ole, Stian og selvfølgelig Petter, tok alle godt i mot meg, og jeg ble innlosjert på det meget intime rommet deres i ?dungeon?.

Dagen derpå gikk utpå og få kjøpt inn diverse utstyr til undertegnede med Petter som guide. Så etter noen timer i downtown, x antall lapper fattigere og en oppmuntrende rapport fra Bendik og Stian om forholdene i anlegget var jeg endelig klar!

Jeg fikk mange fine dager på ski da jeg var i Revelstoke. Den magiske turen til Grizzly Shoulder hvor jeg, Petter, Camilla og Matilda kjørte snø dypere enn marianergropen. Turen til Mt. Grizzly med Ben, Stian og Petter der vi slukte fine 1450 høydemeter i skyfrihimmel og sol. Dagen da pudderparadiset Revelstoke ble forvandlet til himmeln for ?groomers? (folk som bare står i preparerte løyper) av Bendik, Stian og meg da skredfaren var for stor offpist. Noen av disse dagene er nevnt i mer utdypende form tidligere så jeg vil derfor trekke frem min siste dag.

Torsdag 14 februar er jeg og Bendik oppe i resorten tidlig, nærmere bestemt 08.30. Bendik fikk kvelden i forveien oppgaven med å slite meg ut i dag, da dette er min siste dag her. Allerede kl 9 er fellene festet under skiene og vi gjør klar for en hel dag i Kokanee Bowl med en trivelig bergenser. Første tur lufter vi skiene i slak skog med fin snø ned mot bunnen av gryta. Andre turen går fra toppen av Kokanee. Her får vi fin kjøring, men lyset er forholdsvis flatt så vi blir litt passive og får ikke utnyttet forholdene til det fulle. Bendik vil teste ut mer av skogen vi kjørte i begynnelsen av dagen og selv om jeg kjenner at øltørsten sniker seg innpå meg, er jeg ikke vanskelig å be. Vi rusler opp til de gamle sporene våre, kjører litt lengre ned enn der vi kjørte første turen og hopper ut i det som skal vise seg og være en åpenbaring. Her finner vi bratt og helt urørt skog. Bendik roper ?One more time? i bunnen, jeg roper mat. Vi deler resten av maten og går opp en gang til. Etter å ha haiket ned til byen igjen med noen trivelige tsjekkere bekrefter jeg ovenfor Bendik at oppgaven er utført, jeg er helt tom!

Som dere kanskje skjønner så har jeg hatt to fantastiske uker i lag med gutta i Revvy.. Jeg vil takke alle jeg har møtt og stiftet bekjentskap med i Revelstoke. Dere gjorde disse to ukene helt uforglemmelige. Også håper jeg at det ikke er siste gangen jeg har vært ?Paaskiicanada? !

Takk for meg.

Wenseth out 

 

 

klassisk bussrøyk for Wenseth

 



 

Alltid Mountain Dew. Denne gang i Kokanee Bowl

 

Pudderhund på besøk

 

Grizzly Mountain og flotte dager i RMR

 

Da var det på tide med enda ett innlegg her på bloggen. Først av alt vil vi takke alle som leser og legger igjen så flotte kommentarer. Vi setter pris på at dere følger med.

Det ble nevnt ved forrige post at vår familie har vokst. Fire staute karer er nå blitt til fem. Wenseth aka Wensi aka Michael har ankommet Revelstoke for å makulere pow.
Første turen ble i anlegget, men vi skjønte fort at dersom gutten skulle være fornøyd, måtte vi besøke Rogers Pass.

Vi pakket bilen, klistret feller og kjøpte snickers. Nå skulle vi toure! Bendik, Stian og Ole var alle utslått av ulike midler (Nevner trær, øl og mannfolk), noe som resulterte at vi kun var to tapre riddere som skulle på tur. Vi skjønte at det ville gå med en god del drivstoff fra den sinnsykt kule, men tørste bilen vår, så derfor valgte vi å dele utgiftene med Camilla og Matilda.

Vi kaller dem (de fant selv på navnet) Roger's Angels. Dette er to helt vidunderlige og nymfevakre jenter fra Skandinavia. Det er nesten litt magiskt å ha med seg jentene på tur da de danser og synger seg oppover fjellsidene i ren nymfestil. Akk så vakkert.
Da deler av RP var stengt grunnet stort snøfall, valgte vi en sikker og fin tur til Grizzly Shoulder. Dette viste seg å bli en stor succê. Man merket fort at det hvite gullet hadde steget i verdi siden sist vi besøkte fjellpasset. Nedturen ble fort en opptur da vi kjørte snø dypere enn dypest. Det var så dypt at vi alle ble filosofer.
Bilturen hjem var ekstatisk og høylytt. Volumen stod på 25. Sangen ''Something to die for'' avsluttet den perfekte dag.

I Revelstoke er torsdager synonymt med kyllingvinger. Ikke for å skryte, men undertegnede har en helt insane teknikk når det kommer til konsumering av vingene. I sann skibomstil utnytter vi hver eneste bit til det fulle. Dette takket være den utlærte teknikken til P.
Selv om vi spiser enorme mengder kylling er vi fortsatt sulten..

Vi var ute etter saker som mettet mer. Vi sultet en bjørn. Nærmere bestemt en Grizzlybjørn.
Fjelltoppen Grizzly Mountain var klar til bestiges. Hadde vi tatt oss bjørn over hodet?

Nok en gang rigget vi skiene på taket til vår beryktede Jeep Cherokee, da vi nå skulle stå på ski.
Værmeldingen sa bluebird og sol. Skredvarslingen sa to-to-to. Vi sa ho-ho-ho...
For en dag det viste seg å bli. Roger leverte varene nok en gang. Utsikten på 2757 meter skuffer skjeldent. Det var eksponert, vilt og vakkert. 

Vår gjest er nå dratt hjem. Det er blitt lovet ett innlegg fra Wensi i løpet av den neste tiden, noe vi ser fram til. Selv føler vi at vi har hatt en fantastisk fin periode sammen som vi ikke glemmer med det første. Team Norwada takker deg Michael. Du vil bli savnet. 

- Petter

PS: Første del av Canadaturen e nu over og imorra bevege vi oss videre til Fernie. Vi sees igjen Revelstoke!

 

 

 

Turen opp er like magisk som turen ned. Begge nytes til det fulle.
Vi lister oss her forsiktig opp langs ryggen til den sovende grizzlyen 





Både motiv og bakgrunn er fantastiske.
Her poserer vårt familiemedlem Wenseth foran kamera


Mt.McDonald - Ett kjennemerke i RP. Her sett fra ryggen til Mt.Grizzly. 
Til høyre er Mc.Donald west, ett fjell med fantastisk storfjellskjøring. Vi har sålangt 3 turer der.


Vi måtte bootpacke siste del av Grizzlybjørnen


Artsy


Snøskulpturer i et vindfullt og vakkert landskap


Mackenzie. Denne fruen av et fjell var alles mor da Freeride world Tour hadde sitt stopp i Revelstoke.
Frikjørerne red henne som aldri før. Vi venter selv på at forholdene tillater vår entrê på denne majestetiske dame


På toppen av Mt.Grizzly 2757 m.o.h  
Rogers pass viser seg fra sine beste sider


Petter allierte seg med sine Dynastar Big Dump.
Den urørte snø hadde ikke sjangs mot duoen...
Plassen er Grizzly shoulder, Rogers pass 


Inngangen til Grizzly Mountain Couloir



Ruten vår 


Gode dager i Revelstoke Mountain Resort.
Sol, øl og fornøyde menn



Rogers pass. Touring paradise

Bendik tar seg en velfortjent pause før siste innspurt skal gjøres


Det kjempes!


På toppen! 2757 m.o.h
Grizzly Mountain


A day to remember

Videotime!

Edit nr 2 is officially out!

Sjekk den ut. Nyt den med litt brus og dagen din e komplett. 

https://vimeo.com/59121621 

Besøk fra Norge og den beste snøen vi har kjørt.. ever

Den siste uka har vært innholdsrik og givende. Som tidligere nevnt på bloggen, så gjør motgang oss sterkere og medgang oss enda sterkere. Men den siste uka har vi vært vitne til noen unntak av den forgylte regelen vi har sverget vår ed til. Ole Bjørns kne har tvinget fram hans kreative sider. Han har i ekte Bendik-stil, utforsket, gransket og nøye utradert hver eneste kafe i hele byen. Derfor har vi nå en faglig tyngde og erfaring på kaffefronten som gjør oss rustet til å takle skader på alle fronter. Det gir oss trygghet til å kjøre de råeste linjene på fjellet. Det gir oss med andre ord noe meningsfylt som kan fylle hverdagen om det skulle hende noe.

Forrige helg bar preg av en noe ambivalent holdning blant skikjørerne i gruppa. Det gikk rykter om magiske pillows i Rogers Pass. Plassen gikk under det sagnomsuste navnet Loop Brook. For å være helt ærlig, så kan ikke undertegnede si at navnet gjorde plassen noe mer tiltalende eller ei. Samtidig hinket Ole rundt downtown, bitter og skuffet, men med en utrolig hinketeknikk som tilogmed undertegnedes tidligere alpintrener ville vært imponert av. Les: Arne. Vår sympati med Ole var det ingen tvil om, men det var fortsatt 7 skilegger (inkludert Ole´s friske fot) som iltret av spenning angående dette området. Skilysten ble ikke mindre av at det ramlet 50 cm med ny snø i løpet av natten. Noe måtte gjøres! Vi pakket bilen med ski, feller og kvinnfolk og tok et rørende farvel med Ole før vi satte kursen mot fjellene. Vi sverget på våre dunfylte overlepper at vi skulle shredde pillows for vår skadde venn på en måte som bare ekte soulskiers kan hedre en fallen kamerat på.

Loop Brook leverte varene til de grader vi aldri har kjent før. Enorme puter skled fram gjennom det moreneaktige landskapet. Dekket av det hellige hvite lakenet alle skikjørere jakter, så kunne vi tidlig fastslå at dette ville bli en dag vi ville huske. Og den ble over all forventning. Vi gikk tilogmed en ekstra tur for å hedre en tidligere nevnt og midlertidig fallen kamerat. 

Neste dag prøvde vi oss på en ny tur, men den ble et lite antiklimaks i forhold til dagen i forveien. Men fortsatt en fin tur der vi kom oss et godt stykke over skoggrensen og inn i høyfjellsterreng. Etter disse to dagene økte skredfaren betraktelig. Vi bestemte oss for å ta noen dager i anlegget. Men der var det ikke mye urørt snø igjen og tåken gjorde sikten dårlig. Det var med andre ord tid for hviledag!

Hviledag er et begrep som har blitt brukt av gruppen flittigere og flittigere de siste dagene. Et tegn på at en hviledag nærmer seg er når hårene på skinnleggen forsvinner og gnagsårene ikke rekker å helbrede seg selv over natten. Det uungåelige var et faktum. De desidert ivrigste skikjørerne den siste måneden på Samesun Hostel måtte krype opp i sengen under dynen. Permanent. Hviledagen ble holdt så hellig som mulig. Utover dagen fikk vi dratt de såre sjelene våre bort til bassenget der vi kunne myse etter individer av det motsatte kjønn. Etter dårlig uttelling tok vi turen til en liten perle av en kafé som Ole hadde lokalisert. Kaffen var utsøkt og sjokoladekaken likeså. Dagen ble avsluttet med et besøk på kino. Når man ikke kan underholde seg selv lenger, da er det dags for å gå på kino. 

Den 1. Februar fikk vår lille familie et nytt medlem. Vi bestemte oss for å kalle han Wenseth. Han veide 75 kg og var cirka 180 cm når han joinet vår verden. Han ble raskt Bendiks nye kjæledegge og har hittil imponert med kokkekunnskaper, skiferdigheter og en genuin interesse for Victoria Secret- modeller. Han har med andre ord sklidd inn i gruppa som en messias og oppdatert oss med alt som har skjedd i den virkelige verden hjemme i Norge. Og ikke minst bevistgjort oss på at det finnes kvinner der ute en plass. Det er bare ikke så mange av dem i Revelstoke for øyeblikket. Det gir oss håp, ro og framtidstro.

Værmeldingen dagen etter lovet oss sol og blå himmel. Ettersom Petter hadde tatt på seg jobben med å avklimatisere det nye tilskuddet i gruppen, så valgte Bendik og Stian å utforske Montana og Kokanee -Bowl i anlegget. Dagen ble en kjempesuksess med 4 runder  og førstespor i de forskjellige grytene innover fjellet. Dagen etter tok vi med oss alt av venner og bekjente for å gjenta suksessen fra gårdagen. Vi fikk noen fine runder den dagen også. 

Inntaket av alkohol har vi vært overraskende konservative til. Frykten for å gå glipp av en fantastisk skidag har gjort at vi har nøyet oss med et par øl og tidlig kveld hele måneden. Men dagen før i dag, altså igår, sprakk alkoboblen. Værmeldingen sa regn og tåke, vi sa captain morgan og cola. Etter et fornøyelig måltid med alt av bekjentskap vi kunne rake samme, tok vi turen ut på byen. Etter mange dager i høyden og med relativ liten erfaring med alkohol, trengte vi ikke mange øl før vi bli varme i toppen og ukoordinerte i bevegelsene. Les: undertegnede. Kvelden ble en kjempesuksess, men fikk en bitter avslutning i form av noen uroligheter i sammenheng med stengetid på utestedet. Gode og fulle rullet vi i seng. Om noen har hørt historien om Alexander den Store, som døde under et heftig fyllelag i Egypt for noen hundre år siden, så kan jeg røpe at vi så tendenser til det samme denne kvelden. Men for å berolige alle foreldre der ute, vi lever fortsatt og har det fint! Dagen i dag har vi naturlig nok brukt til å hente oss inn igjen. Det positive er at vi fortsatt har 10 dager igjen i fantastiske Revelstoke før vi drar til Fernie. Det finnes en del fjellsider og store mengder snø som skal pløyes innen vi forlater Revvy for første gang denne sesongen. Det som er sikkert er at vi skal tilbake!

So long folkens!

Stian

                                                                                                                

                                                                                                                                                          Bendik finsikter en linje

                                                                                                                   

   Svenskene har forstått at de må henge på nordmennene for å finne den beste snøen


Ekstatiske scener i Loop Brook

 

Petter kriger seg opp nok ei renne

 


Ei glad Matilda

Powderfighter


Rekreasjonstur for Bendik og Stian


Fantastiske, urørte fjellsider


First tracks


Telemarkern fikk første spor her også

 

Opp og ned



Ka skal man si? De siste 10 dagan  har gitt oss både glede og fortvilelse. Vi har blitt frarevet vårt herskerdømme i øverste etasje på Samesun, og sendt ned til det som av ringrevan betegnes som "the dungeon". Kjelleren kjennetegnes av en eim man neppe finn på noe annet vandrerhjem. Sur lukt fra et utall ski- og snowboard- sko, os fra mer eller mindre vellyka matlaging og ikke minst svette og klamhet fra mange gutta, hope sæ opp her nede. Levekåran bedres ikke av det forskrekkende lille området vært individ har muligheten til å boltre sæ på.  Det e nærmest uutholdelig. Vel vel. Vi overleve.

Ellers va vi så uheldig at vi klarte å knuse ruta på bakdøra da vi skulle pakke sammen etter en nydelig tur i Rogers Pass. Prisen på ny rute= 317$. Det e heldigvis ikke så ille. Den lille bagatellen, som vi velge å kalle det, legg ingen demper på gleden av to herlige tura i RP forrige helg. Mandag og tirsdag hadde vi dessuten to solrike og lykkelige tura i Montana og Southbowl, out of bounds i anlegget. Meget trivelig å være på tur med hyggelige venna fra hostelet og ikke minst våre venner fra Lofoten fhs, nemlig Matilda og Camilla. 

Etter hardt kjør siste to uken tillot vi oss å ta hviledag onsdag. Værmeldinga ga bud om stordump til torsdag, så det va i grunn aldri noen tvil om at dagen va best egnet for sysaker, lesing og honningmelk. Vi gjør annet enn å stå på ski! Vi inntok anlegget 1 time før heisen åpnet, kun for å ende opp midt i ei uhyggelig lang kø. Tilstanden kan best beskrives som lett stressa. Vi var såvidt igang med første run i Southbowl da ulykken inntraff. Ole slapp ut gledeshyl på vei ned den tette, men dype skogen, da det plutselig ble stille. Skia satt fast mellom to trær, ole lå i snøen 5 meter nedfor. Resultat: sterkt prega nordlendinga og en Ole som knapt kunne legge vekt på venstre fot. Gutten e imidlertid på bedringens vei og håpet om at den forekommende legetimen gir positive svar, e tilstede. Vi får håpe og tro at det ikke e mer enn en kraftig smell og at atleten snart e tilbake på ski. 

Likevel, vi har det fortsatt veldig bra. Vi avslutte med en slags klisje. Hvis man oppleve motgang, vil medgang smake enda bedre. Huff. 

 

i sjokk

 

 

Avalanche crest e plassen 

 

Den tilbakelente guide

 


 

Stian e liten i stort drop

 

kvinnfolk på tur e et sjeldent privilegium vi har dratt nytte av

 


Petter avslutte dagen baklengs

Vi spis høydemeter til frokost, og pow til lunch

Ole lufte vingan

Stian sug til sæ dagens siste solstråla

Les mer i arkivet » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013
hits